Den blå sjakalen

Det var en gang en sjakal. Han het Villtut. Han bodde i en hule nær en stor by. Han var tynn og alltid sulten. En kveld knurret magen hans verre enn vanlig. Han måtte finne noe å spise. Da solen gikk ned, snek han seg mot byen.

Gatene var stille og mørke. Villtut snuste ved hvert hus. Han lette etter en bit mat. Da hørte han plutselig bjeffing. Byens hunder hadde fått øye på ham. De kom løpende med skarpe tenner. De bjeffet høyt og stort. Stakkars Villtut ble kjemperedd. Han løp så fort han kunne.

Villtut løp inn på en gård. Der bodde en farger som farget stoffer. Midt på gården sto et stort kar. Det var fylt med blå farge. Villtut så ikke karet i mørket. Plump! Han falt rett ned i fargen. Hundene stoppet ved porten. De bjeffet en siste gang og gikk hjem.

Da det ble stille, klatret Villtut opp. Han var våt fra snute til hale. Og han var blå! Blå som en sommerhimmel. Han krøp ut av byen og inn i skogen. Solen begynte å stige over trærne. Villtut så ned på pelsen sin. Han hadde aldri sett en så blå sjakal.

Skogens dyr fikk øye på ham. Løven stivnet. Tigeren holdt pusten. Apen slapp frukten sin. Haren spisset ørene. 'Hva slags dyr er det der?' hvisket de. 'Vi har aldri sett noe slikt.' De ble redde og løp til alle kanter. Snart hadde hele skogen gjemt seg.

Villtut så at alle dyrene var redde. Han fikk en lur idé. Han satte seg på en stor stein. Han løftet hodet høyt. 'Kom hit, dere dyr!' ropte han. 'Vær ikke redde. Indra selv har gjort meg til konge. Jeg er skogens nye konge. Hos meg er dere alle trygge.'

Dyrene tittet frem ett og ett. Løven kom først. Så kom tigeren og leoparden. Apen klatret ned fra treet sitt. Elefanten kom dundrende. Haren og hjorten snek seg nærmere. De bøyde alle hodene sine. 'Si hva vi skal gjøre, herre konge.' Villtut smilte for seg selv.

Villtut delte ut viktige jobber. Løven ble hans førsteminister. Tigeren fikk passe kongens seng. Leoparden bar kongens betelblad. Elefanten sto vakt ved porten. Apen holdt en stor parasoll over hodet hans. Alle dyrene gjorde akkurat som han sa. Skogen fikk en blå konge å lyde.