Gutten som gikk til Nordavinden

Langt oppe i nord, der furutrærne sto tett og takene var dekket av grov grå skifer, bodde en gammel enke med sønnen sin. De hadde ikke mye. En liten stue med ett vindu, en ovn som røyk når det blåste, og oppe på loftet et stabbur der melet ble oppbevart i en trekiste. Moren var skrøpelig og klarte ikke å gå i trappene lenger, så gutten måtte hente melet selv. En morgen, da himmelen var blek og vinden vred seg rundt husveggene, tok han treskålen i hånden, knyttet på seg den lille røde lua, og gikk opp til stabburet for å hente mel til grøten.

Gutten åpnet stabbursdøra, stakk skålen ned i melsekken og fylte den til randen. Så gikk han ut på trappa igjen. Men akkurat da, fffhuuuuu!, kom Nordavinden farende mellom furutrærne, blåste og pustet med fulle kinn, og feide alt melet opp av skålen og bar det med seg gjennom lufta. Gutten stirret. Skålen var tom. Han gikk inn igjen og fylte den på ny. Han steg ut på trappa. Og fffhuuuuu!, der kom vinden igjen og tok melet for annen gang. Han gikk inn en tredje gang, forsiktig nå, og holdt hånda som et tak over skålen. Men det hjalp ikke. Nordavinden blåste, og guttens mel fløy av sted over skogen for tredje gang.

Da ble gutten harm. Han trampet i trappa så skålen skranglet. 'Dette er ikke rett,' sa han høyt til seg selv. 'Vi har ikke annet hjemme enn det melet, og Nordavinden tar det hver eneste gang. Da får jeg vel gå og hilse på ham selv, og be om å få det tilbake.' Han hengte skålen på en spiker ved døra, knyttet lua én gang til, og begynte å gå. Veien var lang. Han gikk forbi tjern som speilet himmelen, forbi mosegrodde steiner og kvistete graner, forbi stier der bare harespor syntes. Han gikk en hel dag og litt til, og først sent på kvelden kom han frem til Nordavindens store hus, bygget av blå tømmerstokker, med værhaner på taket som snurret i alle retninger på en gang.

Gutten banket på den store porten med knyttneven. Den åpnet seg av seg selv, og der inne, i en stor sal med vinduer til alle kanter, satt Nordavinden selv. Han var stor som tre vanlige menn på rad, hadde et bølgende hvitt skjegg, blå kinn og øyne klare som is. 'God dag!' sa gutten så høflig han kunne, og bukket. 'Og takk for at du stakk innom oss i går.' 'GOD DAG!' brummet Nordavinden, for stemmen hans var så høy at vinduene klirret. 'OG TAKK SELV FOR AT DU KOMMER OG HILSER PÅ MEG. HVA VIL DU?' Gutten samlet seg og svarte: 'Jeg lurer bare på om du kunne være så snill å gi tilbake melet du tok fra oss på trappa. Vi har ikke mye å leve av, og hvis du fortsetter å snappe opp hver eneste smule, så blir det bare sult.'