Gutten som ropte ulv

Høyt oppe på en grønn ås, over en liten landsby med røde tak og rykende skorsteiner, beitet en flokk hvite sauer. Det var førti stykker, kanskje flere. De gikk rolig omkring i det myke gresset og spiste kløver og løvetenner. Og blant dem, med en lang stav i hånden og en fløyte i lommen, satt en gutt på en stein. Han var sauegjeteren. Hver morgen gikk han opp til åsen med sauene. Hver kveld gikk han ned til landsbyen igjen. Oppgaven hans var enkel. Han skulle passe på at sauene ikke gikk seg bort. Og han skulle holde utkikk etter ulven som av og til snek seg opp fra skogen.

Sola klatret høyere på himmelen. Biene summet i kløverblomstene. En stork fløy langsomt over engen med lange bein hengende etter seg. Sauene breket stille for seg selv. Bæ. Bæ. Bæ. Gutten satt på steinen sin og så ned på landsbyen. Han kunne se kvinnene som gikk til brønnen. Han kunne se mannen som hogg ved bak hytta si. Han kunne se barna som lekte ved fontenen. Og han sukket. Det var alltid det samme. Samme ås. Samme sauer. Samme lange, lange dag. Han gjespet og kastet en stein ned i gresset. Han ønsket at noe, hva som helst, skulle skje.

Da fikk han en idé. Det var ingen god idé. Det var en slik idé som en kjedelig gutt får på en lang, varm dag. Han husket hva de voksne alltid sa til ham før han gikk opp på åsen. 'Hvis ulven kommer, rop! Rop så høyt du kan, så kommer vi og hjelper deg.' Gutten smilte for seg selv. Det ville være så morsomt. Å se vaskekonen slippe vasken sin. Å se mølleren løpe med mel på hendene. Å se alle onklene og tantene komme styrtende opp åsen for å hjelpe ham. Og så ville det vise seg at det ikke var noen ulv i det hele tatt. Han lo høyt av tanken, så sauen nærmest ham så opp forundret.

Gutten hoppet opp på steinen sin. Han fylte lungene med luft, så mye luft han bare kunne få i seg. Og så ropte han, så høyt han kunne, ned mot landsbyen: 'UUULV! ULV! Det er en ulv på åsen! ULV!' Stemmen hans hoppet mellom steinene. Den ekkoet nedover skråningen. Den nådde helt ned til torget. Og nede i landsbyen stoppet alt. Vaskekonen slapp vasken i baljen. Mølleren mistet melsekken sin. Smeden lot hammeren falle. Barna ved fontenen tagnet. Alle så opp mot åsen. Og alle begynte å løpe.