Bremens stadsmusikanter

På en gammel bondegård bodde en ærlig bonde og hans esel. Eselet hadde slitt for ham i mange år. Han hadde båret sekker til mølla i all slags vær, gått oppover bakker med tunge lass og aldri klaget. Men nå begynte eselet å bli gammelt. Ryggen ble stivere, beina ble tyngre, og en morgen hørte han bonden si til kona si: 'Det eselet duger ikke lenger. I morgen gjør jeg slutt på ham.' Eselet sto helt stille i båsen sin. Han skjønte nøyaktig hva bonden mente. Da tenkte han: 'Dette akter jeg ikke å vente på. Jeg drar i kveld. Jeg har en vakker stemme, det har jeg alltid hatt. Jeg drar til Bremen og blir stadsmusikant.'

Så snart månen steg over taket, smatt eselet ut gjennom grinda og begynte å gå mot den store byen. Veien var støvete, trærne hvisket i vinden, og stjernene tente seg én etter én på den lilla himmelen. Eselet kjente seg merkelig lett om hjertet. Han var på vei mot noe nytt. Han prøvde stemmen sin forsiktig, så ingen skulle høre: 'Ia-aa, ia-aa.' Det lød ganske vakkert, syntes han, mot den stille nattvinden. Han skulle bli en utmerket stadsmusikant. Det var han sikker på. Og så fortsatte han fremover med små bestemte skritt, et gammelt esel som nektet å gi opp.

Han hadde ikke gått særlig langt før han fikk øye på en gammel hund som lå ved veikanten. Hunden peste tungt og så bedrøvet ut, som om han hadde løpt hele natten. 'Hva er det med deg, min venn?' spurte eselet vennlig. 'Akk,' sukket hunden, 'jeg er gammel nå, og husbonden min syntes ikke jeg dugde til jakta lenger. Han ville gjøre slutt på meg, så jeg rømte. Men hva skal jeg ta meg til? Jeg kan jo ikke tjene til livets opphold ute på landeveien.' Eselet tenkte seg om en stund. 'Hør her,' sa han så, 'jeg er på vei til Bremen for å bli stadsmusikant. Du har en kraftig og dyp stemme. Bli med meg og slå pauker i orkesteret!' Hunden logret med halen for første gang på flere dager.

Hund og esel vandret videre sammen. Snart fikk de se en katt sitte midt på veien. Værhårene hang, og hun så svært ulykkelig ut. 'Hvordan står det til med deg, vakre frue?' spurte eselet høflig. 'Hvordan kan man ha det bra,' sukket katten, 'når livet henger i en tråd? Jeg er blitt gammel og vil heller ligge ved peisen enn jakte mus. Da tenkte mistressen min å drukne meg. Jeg klarte å smyge unna, men jeg har ingen steder å gjøre av meg.' Eselet smilte med lange ører. 'Du synger jo vakrere enn noen i hele bygda,' sa han. 'Bli med oss til Bremen. Vi tre skal bli stadsmusikanter og sette hele byen på øret.' Katten satte halen rett opp som et utropstegn og sluttet seg til selskapet.