Hvorfor katten gikk glipp av dyrekretsen

For lenge, lenge siden, høyt over skyene, bodde Jadekeiseren i et palass av silke og stille lys. En kveld lente han seg ut over kanten av balkongen og så ned mot jorden. 'Menneskene trenger noe å telle årene med,' sa han mykt for seg selv. 'Jeg skal be tolv dyr om å låne sine navn til tolv år, slik at ingen år er like.' Han pustet ut, og pusten ble til en sølvfarget sti som snodde seg helt ned til skogene og elvebreddene nede på jorden.

Den sølvfargede stien fant veien over fjellene og inn i en liten lund der det bodde en katt og en rotte. De var bestevenner. Katten hadde pels som melk, og store grønne øyne som blunket sakte. Rotta var bitteliten, kjapp, og hadde værhår som dirret når hun lo. Om kveldene krøp de sammen ved siden av hverandre under den samme rotvelta og delte de samme drømmene. 'Det er godt å ha en venn,' pleide katten å si. 'Det er enda bedre å ha deg,' svarte rotta.

Den kvelden kom en mild vind inn mellom løvet og bar med seg Jadekeiserens stemme. 'Hør meg, alle dyr,' hvisket vinden. 'I morgen, når solen står opp, skal tolv av dere løpe over den store elven. De første tolv skal låne navnene sine til årene.' Katten og rotta satte seg opp og så på hverandre med store øyne. 'Vi må være med!' sa rotta ivrig. Katten gjespet og strakte seg. 'Jeg er så lett å vekke,' sa hun. 'Lov at du dytter borti meg når det er tid.' Rotta la poten på hjertet sitt. 'Jeg lover.'

Nyheten spredte seg som vind gjennom skogen. Oksen reiste seg sakte og slipte hovene mot en stein. Tigeren strøk seg mot et tre og smilte for seg selv. Kaninen hoppet muntert i en glenne. Dragen løftet hodet over elven og blåste ut små skyer. Slangen buktet seg i gresset, hesten fnyste, geita beitet rolig, apen klatret i en gren, hanen pusset fjærene sine, hunden logret, og grisen rullet fornøyd i mosen. Tolv dyr, men bare tolv plasser. Alle lurte på hvem som ville komme først frem.