Fiskeren og ånden

For lenge siden, ved en stille kyst der palmene vugget i kveldsbrisen, bodde en gammel og fattig fisker. Han hadde en kone og tre barn, og han eide knapt mer enn nettet sitt, den lille båten og den slitte kappen. Hver morgen gikk han ned til havet, og hver morgen kastet han nettet fire ganger, aldri flere. Det var regelen hans, og det var bønnen hans. For han trodde at havet ville gi ham nøyaktig så mye som familien trengte for dagen.

En morgen, da solen så vidt hadde begynt å farge himmelen rosa, gikk fiskeren ned til stranden som vanlig. Han ba sin stille bønn, brettet opp ermene og kastet nettet langt ut i bølgene. Han ventet en stund, og dro det så inn. Men nettet var så tungt at han knapt fikk det opp. 'I dag må jeg ha fanget noe stort!' tenkte han glad. Men da han fikk nettet opp på sanden, så han bare et dødt esel, sammenfiltret og tungt av tang. Fiskeren sukket dypt og renset nettet. 'Det var første kastet,' sa han til seg selv. 'Tre igjen.'

Han gikk noen skritt lenger bort, vendte seg mot havet og kastet nettet for andre gang. Igjen ble det tungt, og igjen ble det dratt knakende mot stranden. Fiskerens hjerte slo raskere. Kanskje var det fisk denne gangen. Men da nettet kom opp, var det fullt av krukkeskår, gamle tau og en stor lærveske full av våt sand. Ikke en eneste fisk. Fiskeren ristet på hodet og sa rolig: 'Andre kast. To igjen.' Så skylte han nettet nøye, for han visste at tålmodighet er fiskerens beste redskap.

For tredje gang kastet fiskeren nettet. Han sto helt stille på sanden og så hvordan nettet glitret i solen der det sank. Da han dro det inn denne gangen, var det tyngre enn noensinne. 'Så får det holde,' hvisket han håpefullt. Men akk, da nettet kom opp, var det fullt av steiner, skjell, brunalger og slam. Ikke en eneste skjell, ikke en eneste hale. Fiskeren satte seg en stund på en vennlig stein, tørket pannen og så ut over det blå havet. 'Ett kast igjen,' sa han. 'Ett eneste kast mellom meg og tomme hender.' Han ba en bønn og reiste seg igjen.