Reven som viste veien hjem

Helt ytterst i kanten av den store nordskogen, der furutrærne stod tett og vinden alltid luktet av snø, bodde en liten rødrev som het Ravn. Hun var ikke særlig stor, knapt høyere enn en mosetue, men hun kjente skogen bedre enn noen annen. Hun visste hvilke steiner som skjulte varme hi under mosen, og hun visste hvilke stier som lå trygge under snøen. En vinterkveld, da himmelen var mykt lilla og stjernene nettopp hadde tent seg, satt Ravn på en falt furu og spisset ørene mot vinden.

Plutselig snudde vinden. Den ble hardere og hvassere, og fra nord kom et hvitt skodde som feide inn mellom stammene. Snøen begynte å falle i store, virvlende fnugg, og på bare noen øyeblikk forsvant månen bak skyene. Ravn kjente hvordan kalde nåler la seg i pelsen hennes. Hun visste hva det var: en av de store snøstormene som av og til reiste seg på en kveldstime og dekket hele skogen i hvitt. Hun snudde seg mot hiet sitt under granroten. Da hørte hun noe gjennom vinden.

Det var en lyd som ikke hørte hjemme i stormen. Ikke furutrærnes sus, ikke vindens piping, men et tynt, klagende rop. Ravn stivnet og lyttet. Der, igjen. Det var noen som ropte. Hun kjente igjen tonen: det var reinkalver, små og redde. Reinene pleide å gå i flokk over de store myrene, men ingen kalv burde være alene ute i en slik storm. Ravn nølte. Hun var liten og hadde allerede kommet nesten helt fram til sitt varme hi. Men ropet kom igjen, enda tynnere nå.

Hun snudde og løp mot lyden. Snøen var allerede dyp, og for hvert skritt sank hun ned til magen. Halen virvlet hvit av fnugg. Hun fulgte ropene gjennom hassel og einer, forbi en stor stein som hun kalte Uglesteinen, til hun kom ut på en åpning der tre små reinkalver stod tett sammen. De var mye større enn Ravn, hver kalv var høy som en bjørkestamme, men øynene deres var store og svarte av redsel. Da de fikk øye på Ravn, rygget de bakover. En liten rev betød ikke trygghet for en reinkalv.