Hanuman bærer fjellet

Langt borte, på en grønn øy som het Lanka, hadde dagens kamper endelig stilnet. Stjernene tentes én etter én over det stille havet, og vinden bar med seg dufter av salt, sjasmin og kjølige blomster fra hagene. Prins Rama satt på en lav stein ved stranden, med lillebroren Lakshmana forsiktig hvilende i fanget. Ved siden av dem sto den modige apen Hanuman, helt stille, med hendene foldet over hjertet. Alt var rolig nå, så stille at man kunne høre de små bølgene telle sitt eget skum. Men Rama våget knapt å puste, for han var redd at selv et dypt åndedrag skulle vekke noe vondt igjen.

Lakshmana hadde kjempet tappert hele den lange dagen, men en pil fra den listige trollmannen Meghanada hadde truffet ham. Nå lå han helt stille i Ramas fang, og pusten hans var like liten og lett som fjærdun som faller. Rama strøk ham forsiktig over pannen, først én gang, så én gang til. 'Våkn opp, lillebror,' hvisket han. 'Du trenger ikke å gjøre noe. Bare våkne.' Men Lakshmana sov en søvn som var tyngre enn vanlig søvn, og vinden bar bare navnet hans videre ut over det mørke havet, som om bølgene også ønsket at han skulle åpne øynene igjen.

Da kom den vise gamle legen Sushena fram fra skyggene under palmene. Skjegget hans var langt og hvitt som månelyst snø, og stemmen hans var rolig som en lampe som brenner stille. Han satte seg på huk ved siden av Lakshmana, la den ene hånden mot brystet hans og lyttet en lang, lang stund. Så rettet han ryggen og sa: 'Det finnes en urt som kan vekke ham. Den vokser bare på ett eneste fjell, høyt oppe i Himalaya, der snøen møter himmelen og morgentåken hviler i kløftene. Men noen må hente den før natten er slutt, for ellers sover Lakshmana for dypt til å finne hjem.'

Rama så opp mot stjernene. Veien til Himalaya var umåtelig lang, lengre enn mange hundre dagers vandring for et vanlig menneske, og natten hadde allerede spist opp en del av sine egne timer. Han vendte blikket mot Hanuman, og Hanuman smilte sitt rolige, varme smil, det som alltid fikk mennesker til å føle seg trygge. 'Kjære venn,' sa Rama, og stemmen skalv litt, 'bare du kan fly så langt og så fort. Vil du hjelpe lillebroren min?' Hanuman bøyde seg dypt, så dypt at pannen nesten rørte sanden. 'Før månen står på det høyeste,' lovte han stille, 'er jeg tilbake. Det lover jeg deg, Rama, med hele mitt hjerte.'