Kompasset i det hule eiketreet

Sent en ettermiddag, da skyggene begynte å bli lange over gresset, satt mormor i kjøkkenstolen sin og fortalte om et messingkompass hun hadde mistet da hun var en liten jente. Øynene hennes glitret litt da hun nevnte det, som om kompasset fortsatt pekte et sted inni henne. Astrid, som var tolv år, lyttet nøye. Lillebroren Bo, som var sju, holdt pusten. 'Hvor mistet du det, mormor?' spurte Astrid til slutt. Mormor så ut av vinduet mot skogen og smilte. 'I det hule eiketreet,' sa hun. 'Men det er lenge siden. Det finnes nok ikke der lenger.'

Astrid og Bo vekslet et blikk. Det blikket trengte ingen ord. Da mormor hadde sovnet i lenestolen, tok de på seg støvlene, knyttet jakkene tett og tok med en liten lommelykt, et eple og en kniv med treskaft som pappa hadde gitt Astrid. 'Vi går bare til eika,' hvisket Astrid, 'og hjem igjen før stjernene kommer fram.' Bo nikket alvorlig, som om han hadde et veldig viktig oppdrag. Skogen begynte like bortenfor mormors epletre. En sti snodde seg inn mellom bjørkene, og derfra visste de at eika sto et sted dypt inne der mosen var tjukkest.

Stien var myk under støvlene og luktet av regn og kvae. Bo gikk først og pekte på alt han så: en gul sopp, et spor etter et rådyr, et spindelvev som hang som et halsbånd mellom to grener. Astrid lot ham gå først, for hun visste at skogen føltes mindre stor om man fikk peke på den. Etter en stund kom de fram til en bekk. Den var ikke dyp, men den var bred, og vannet klukket lavt mellom steinene. Tvers over bekken lå en mosegrodd liten trebru, så gammel at mosen hadde grodd over rekkverket.

'Tror du den bærer?' hvisket Bo. Astrid la en hånd på rekkverket og kjente etter. Treet var fuktig, men fast. 'Den har stått her lenge,' sa hun. 'Den klarer oss.' De gikk over, ett skritt om gangen, og brua sukket litt under dem som om den våknet. Midt på brua stoppet Bo og kikket ned i vannet. En liten sølvfarget fisk dirret forbi og forsvant under en stein. 'Hei,' hvisket Bo til fisken. Astrid smilte. På den andre siden av brua kjentes skogen straks litt annerledes, mer hemmelig, som et rom man nettopp har trådt inn i.