Kintaro og bjørneungen

Høyt oppe på fjellet Ashigara, der sedertrærne sto tett og mosen var myk som et grønt teppe, bodde en gutt som het Kintaro. Håret hans var langt og svart, og han hadde på seg en rød haragake, en liten smekke av stoff som ble bundet rundt magen. Folk i dalen kalte ham Gullgutten, for han var sterk og varm som sola selv.

Kintaro hadde vokst opp alene i skogen med moren sin, og fjellets dyr var blitt hans beste venner. Hjorten med de myke øynene kom når han ropte. Apene svingte seg ned fra greinene. Harene hoppet fram fra bregnene. Og bjørnen, stor og lodden, lot ham klappe pelsen som om hun var en pute.

En morgen, mens tåka ennå lå som et mykt teppe over skogen, gikk Kintaro langs bekken med den lille øksa over skulderen. Han skulle hente kastanjer til mor. Da hørte han en liten lyd bak en stein. Det hørtes ut som noen som snufset, helt stille.

Kintaro la fra seg øksa og kikket forsiktig bak steinen. Der satt en bjørneunge, så liten at han fikk plass mellom to bregner. Pelsen var brun og rufsete, og i øynene glitret tårer. Han hadde fått et kastanjeskall fast på poten og visste ikke hvordan han skulle få det av.

'Vær ikke redd,' sa Kintaro mykt og satte seg på huk. 'Jeg heter Kintaro. Får jeg hjelpe deg?' Bjørneungen blunket. Han hadde aldri sett en gutt før, men stemmen lød snill, så han rakte fram poten. Med forsiktige fingre løsnet Kintaro det piggete skallet. Bjørneungen trakk inn poten og slikket den.

'Hvor er moren din?' spurte Kintaro. Bjørneungen så seg rundt og virket plutselig svært liten. Han pep et tynt lite pip. Kintaro forsto. Han kunne dyrenes språk, for han hadde lyttet til dem hele livet. 'Du har gått deg vill,' sa han. 'Det er ingen fare. Vi finner henne sammen.'

Kintaro åpnet den lille kurven sin og tok fram en kastanje han allerede hadde plukket. Han knakk den med fingrene, for han var sterk som ti gutter, og delte kjøttet med bjørneungen. Den lille bjørnen tygde langsomt og lukket øynene av velbehag. Da han var ferdig, gned han snuten mot Kintaros kne.