Kajakken på stjernenes elv

Ved kanten av en stille skogssjø lå en liten trekajakk. Hun het Lillan. Treet hennes var lyst og glatt, og nesen pekte mot vannet. Om dagen sov Lillan i sivet. Om natten lyttet hun til sjøen. Denne natten var himmelen klar og full av stjerner.

Lillan kikket ned i vannet. Der lå stjernene også, helt stille. En, to, tre, så mange man kan telle. Sjøen var som et speil. Den var som en himmel under en himmel. Lillan syntes det var det fineste hun hadde sett. Hun lå helt stille og bare så på.

Da skjedde det noe rart. Vannet begynte å bevege seg, selv om det ikke blåste. Stjernene i sjøen begynte å drive. De gled sakte, sakte, som blader på en myk bekk. Sjøen var ikke lenger en sjø. Den var en elv. En stille elv laget av stjerner. Lillan kjente hvordan vannet løftet henne.

På nesen til Lillan satte det seg en liten nattsvermer. Han var grå og myk, med vinger som dun. 'Får jeg være med?' hvisket sommerfuglen. 'Ja', svarte Lillan uten ord. Sommerfuglen foldet sammen vingene og ble helt stille. Elven førte dem sakte fremover. Skogen hvisket god natt bak dem. Sivet vinket farvel. Reisen hadde begynt.

Elven steg sakte oppover. Lillan merket det knapt. Vannet bare hellet litt, som en myk bakke man kan gli ned, bare den andre veien. Snart var skogen langt nede. Husene i bygda var små som leker. Lillan så sin egen sjø som en liten sølvdråpe. Hun var på vei opp til himmelen.

Den første hun møtte var en stor bjørn. Han var laget helt av stjerner. Han gikk sakte over himmelen, en pote om gangen. Bjørnen så på Lillan med snille øyne. 'God reise', mumlet han. 'Takk', hvisket Lillan tilbake. Så gled hun forbi, rolig og stille. Bjørnen fortsatte sin lange tur.

Lenger frem lå en lang, søvnig drage. Hun var slyngende som en elv selv. Skjellene hennes glitret i tusen farger. Da Lillan kom nær, åpnet dragen et øye. Hun pustet ut en liten sky av stjernestøv. 'Hallo der, lille båt', sa dragen vennlig. Så lukket hun øyet igjen. Hun sov videre.