Løven og musa

Det var en varm ettermiddag på den store gule sletten. Sola sto høyt på himmelen og fikk gresset til å glitre som gull. Langt borte tonet åsene blå i varmen, og en ensom akasie sto som en grønn paraply midt i lyset. Under det treet, i den svaleste skyggen, lå en stor og sterk løve. Han het Leo, og han var kongen der. Manen hans var tykk og gullgul, potene hans var store som tallerkener, og åndedrettet hans gikk sakte og dypt. Han sov. Biene summet. Gresset raslet litt. Verden var rolig, og Leo drømte om svale bekker og lange, late dager.

I gresset, et stykke unna, løp en liten mus. Han het Milo. Han hadde myk grå pels, små runde ører, en nese som alltid dirret og en lang tynn hale som fulgte etter ham som et snor. Milo hadde travelt. Han lette etter små frø, små biter av frukt, og alt annet som kunne tas med hjem til hulen hans under en stein. Han løp frem. Han løp tilbake. Han stoppet og snuste. Han løp igjen. For Milo var sletten et enormt land av høye gule strå, like stort som havet er for en fisk. Og akkurat da han skuttet bortover en myk, gul, varm tue, tenkte han ikke et øyeblikk på hvor han satte føttene.

Den varme tua var ikke en tue. Den varme tua var en løvepote. Milo skuttet over den og oppover noe stort, mykt og gyllent. Det luktet dyr. Det beveget seg sakte opp og ned. Og lengst fremme så han plutselig to store, lukkede øyne, en svart snute, og en munn hvor to hvite hoggtenner stakk ut. Milo stoppet brått midt på løvens snute. Han hadde løpt rett over ansiktet til Leo. Han sto helt stille. Hjertet hans slo så fort at det nesten raslet. Og under de små føttene hans begynte øyenbrynene til løven å rykke. En knurring, dyp som torden langt borte, vokste frem i brystet til Leo.

Leo åpnet øynene. To store, gylne øyne. Han så den lille musen rett på snuten sin, og før Milo rakk å tenke en eneste tanke, hadde en stor varm pote slått ned rundt ham. Poten var myk på utsiden, men sterk som en grein av et eiketre. Løven løftet musen høyt opp i lufta og holdt ham mellom to klokledte fingre, som om Milo var en liten leke. 'Hvem,' sa Leo med en stemme som lød som en fjern torden, 'hvem våger å løpe over et løves ansikt midt i middagsluren hans?' Milo dinglet der oppe. Sletten så liten ut der nede. Han kunne nesten se helt til den blå haugen ved horisonten. Og han var redd, så redd at de små potene hans skalv.