Momotaro, persikegutten

For lenge, lenge siden, i et lite hus ved foten av de grønne åsene i Japan, bodde en gammel mann og en gammel kone. De var fattige bønder og måtte arbeide hardt hver dag for å tjene risen sin. Den gamle mannen gikk hver morgen ut for å slå gress til naboene, og den gamle kona ble hjemme, stelte huset og arbeidet i den vesle risåkeren deres. Mer enn noe annet i verden ønsket de seg et barn, men et barn hadde aldri kommet. Hver kveld, når de satt ved den lille ilden, sukket de stille sammen og håpet at himmelen en dag skulle høre dem.

En tidlig sommermorgen gikk mannen som vanlig opp i fjellet for å slå gress, og kona tok en kurv med skitne klær og gikk ned til elven for å vaske. Vannet var klart som krystall, og små fisker svømte fram og tilbake mellom steinene. De myke duskene på pileskuddene nikket i vinden, og gresset på elvebredden glitret som grønt fløyel. Kona satte seg ved kanten, dyppet klærne i vannet og gned dem mot en stein. Hun følte seg glad uten å vite hvorfor, som om noe fint var i ferd med å skje akkurat denne dagen.

Akkurat da hørte hun et mykt plask, og noe stort kom duppende nedover elven. Hun så opp og kunne knapt tro sine egne øyne. En diger fersken, rosa og gyllen, drev mot henne med strømmen. I hele sitt lange liv hadde hun aldri sett en slik fersken. 'Den må smake nydelig,' hvisket hun. 'Jeg må ta den med hjem til den gamle mannen min.' Hun strakte ut armen, men ferskenen fløt for langt ute. Da kom hun på en gammel sang og begynte å klappe i hendene i takt: 'Vannet langt borte er bittert, vannet nær er søtt. Gå forbi det bitre og kom hit til det søte!'

Og se! Ferskenen begynte med en gang å bevege seg nærmere elvebredden, nærmere og nærmere, helt til den stoppet rett foran hendene hennes. Den gamle kona løftet den opp og ble forundret over hvor tung den var. Hun la klærne tilbake i bambuskurven, la ferskenen over armen og skyndte seg hjem så fort beina kunne bære henne. Hele veien tenkte hun på hva mannen ville si. Tiden gikk sakte mens hun ventet, men til slutt, da solen sank bak åsene, kom mannen tilbake med en stor bunt gress på ryggen, så stor at hun nesten ikke så ham i det hele tatt.