Nordavinden og solen

Høyt oppe på himmelen bodde Nordavinden og Solen. En rolig ettermiddag begynte de å snakke om hvem som var sterkest. Nordavinden blåste opp kinnene og sa: 'Jeg er sterkest, for jeg kan bøye trærne.' Solen smilte varmt og svarte: 'Kanskje, men la oss se.'

Langt der nede, på en sti over engen, gikk en liten vandrer i en myk grønn kappe. 'Nå skal vi kappes,' sa Solen. 'Den som først får vandreren til å ta av seg kappen, har vunnet.' Nordavinden nikket og trakk pusten dypt. 'Dette blir lett,' tenkte han.

Nordavinden blåste og blåste. Han blåste så hardt at bladene danset og hatten nesten fløy av. Men jo mer han blåste, desto hardere holdt vandreren fast i kappen sin og svøpte den tett rundt seg. Til slutt sukket Nordavinden og hvilte seg. Da skinte Solen mykt fram bak en sky.