Numa og den vise nymfen Egeria

For lenge siden, i de myke åsene nord for Roma, bodde en mann som het Numa. Han kom fra et folk som ble kalt sabinerne, og allerede som ung var han kjent som den roligste mannen i hele bygda. Mens andre unge menn kappet om hvem som kunne løpe fortest eller kaste spyd lengst, satte Numa seg heller ved farens ildsted og leste, eller vandret ut i olivenlundene når skumringen kom. Han talte lavt, og han lyttet lenge før han svarte. Folk i landsbyen sa at han hadde en sjel bygd for stillhet, som om kveldslyset selv hadde formet ham.

Numa giftet seg med en mild kvinne som het Tatia, og i tretten år bodde de sammen på den lille gården sin blant fikentrærne. Men da Tatia døde, ble Numa stille på en ny måte. Han forlot landsbyen og flyttet ut i lundene og engene som var viet til gudene. Der bygde han seg en enkel hytte av flettede greiner, og der levde han med biene og geitene og de sky rådyrene. Han sto opp før daggry for å se solen farge åsene rosa. Han satt ved kildene når vinden rørte aspetrærne. Det var ikke sorg som drev ham dit, hvisket folk i landsbyen. Det var noe annet, noe ingen hadde ord for.

Blant alle lundene fantes det én som Numa holdt kjærest. Den lå dypt inne mellom åsene, der en kilde fløt ut av sten og samlet seg i en mørk, klar dam. Sypresser sto rundt vannet som tause voktere, og under dem vokste myk grønn mose som tok imot føttene uten lyd. Om kveldene, når månen steg, la sølvskinnet seg over vannflaten, og hele lunden pustet langsomt, som et sovende dyr. Hit gikk Numa når han ville tenke. Hit gikk han også når han ikke ville tenke i det hele tatt, men bare sitte og lytte til hvordan kilden hvisket til stenene. Og det var her, en kveld under stjernene, at noe hendte som skulle forandre livet hans.

Numa satt på sin vanlige plass på en sten ved kilden. Månen var rund og blek, og vannet var helt stille. Plutselig så han at månelyset i dammen samlet seg, som om noen vennlig dro det sammen med en usynlig hånd. Og ut av skinnet steg en skikkelse. Hun var ung og alvorlig, kledd i en kappe som skimret som vann over sten. Håret bar hun løst, og i det satt små bladkroner av laurbær. 'Vær ikke redd, Numa,' sa hun med en stemme like stille som vinden mellom sypressene. 'Jeg heter Egeria. Jeg er nymfen i denne lunden, og jeg har sett deg komme hit mange kvelder. Jeg tror du har noe å lytte etter. Jeg tror du har noe å lære.'