Prins Ahmed og feen Pari-Banou

For lenge siden, i et rike i India, satt en gammel sultan på tronen sin. Han hadde tre sønner som han elsket høyt. Den eldste het Houssain, den nest eldste Ali, og den yngste Ahmed. I palasset bodde også en ung prinsesse som het Nouronnihar. Hun var sultanens niese, og hun var like klok som hun var vakker. Da brødrene ble store, oppdaget sultanen noe bekymringsfullt: alle tre prinsene hadde forelsket seg i den samme jenta. Han kunne ikke gi én prinsesse til tre prinser, så han trengte en plan.

Sultanen samlet sønnene sine og sa: 'Mine barn, dere skal reise ut i verden, hver til sin kant. Den av dere som finner den mest enestående sjeldenheten, skal få gifte seg med kusinen deres Nouronnihar. Dere har ett år. Så møtes dere ved karavanseraiet der veiene våre deler seg.' Brødrene kysset farens hånd og lovte å gjøre sitt beste. Ved daggry red de ut gjennom den samme byporten. Ved det første veiskillet omfavnet de hverandre, og hver av dem valgte sin egen sti. Houssain red mot kongeriket Bisnagar. Ali red mot Persia og byen Sheerauz. Ahmed, den yngste, red mot Samarkand.

I Bisnagar gikk Houssain gjennom basaren og stoppet forundret ved en utroper som holdt fram et lite teppe. 'Den som setter seg på dette teppet,' sa utroperen, 'og ønsker seg til et annet sted, havner der i samme øyeblikk.' Houssain prøvde, og fant seg straks i sitt eget rom. Han betalte førti gullpunger og var fornøyd. I Sheerauz så Ali en utroper med et elfenbensrør. 'Se gjennom røret,' sa mannen, 'og du ser hva du ønsker å se.' Ali så gjennom det og fikk øye på faren sin på tronen. Han kjøpte røret. I Samarkand fant Ahmed noe like merkverdig: et kunstig eple som helbredet alle sykdommer bare ved at man pustet inn duften. Han betalte og red glad mot møteplassen.

Da året var omme, samlet brødrene seg ved karavanseraiet og viste stolt fram funnene sine. De ville prøve alle tre. Ali tittet gjennom røret for å se prinsesse Nouronnihar, og stivnet i ansiktet. 'Hun er alvorlig syk,' hvisket han. 'Tjenestepikene gråter ved sengen hennes. Hun dør snart.' Alle tre så henne i røret, og Ahmed kjente hjertet synke. 'Sett dere på teppet!' ropte Houssain. 'Og jeg har eplet,' sa Ahmed. På et øyeblikk sto alle tre ved sengen til Nouronnihar. Ahmed holdt fram eplet, hun pustet inn duften, slo opp øynene, og var frisk.