Stállu og den modige samiske gutten

Langt oppe på den stille fjellvidden sto en lavvu av grove stenger og myke reinskinn. Inne i lavvuen passet Áilus mormor på ilden. Hendene hennes var fulle av ro, og stemmen hennes lød som en lav joik. Áilu var åtte år. Han hadde svart hår, varme øyne og en lue av blå ull med fire runde topper. Utenfor lavvuen falt snøen sakte, som om himmelen pustet. Reinene sto i en løs ring og tygget lav. Alt var stille. Nesten.

Mormor så opp fra ilden. 'Áilu', sa hun vennlig, 'tell reinene en gang til.' Áilu nikket og gikk ut i den blå skumringen. Han telte dem på sin egen måte, sakte og uten å haste. En, to, tre, fire ... han kom til tjue. Da manglet en. Den lille reinen Lásse, han med den hvite flekken i pannen, var ikke med i flokken. Áilu gikk tilbake inn i lavvuen. 'Mormor', sa han stille, 'Lásse er borte.'

Mormor la en myk hånd på Áilus skulder. 'En liten rein går aldri langt', sa hun. 'Han blir der det lukter lav og der vinden ikke biter. Følg sporene og vær stille. Den som er stille, ser alt.' Hun ga ham en bit tørket reinkjøtt i lommen og knyttet luebåndene under haken. Áilu tok den lille kniven sin i beltet og reinskinnsvesken over skulderen. Så gikk han ut igjen. Snøen knaste mykt under støvlene hans.

Sporene etter Lásse syntes tydelig i den nye snøen. To små klovavtrykk ved siden av hverandre, så to til, omtrent en armlengde lenger frem. Áilu gikk etter dem. Skumringen ble dypere, og himmelen fikk en mørkeblå farge som mormors fineste skjørt. Stjernene begynte å åpne øynene, en etter en. Pusten hans ble til små hvite skyer foran munnen. Sporene førte i en lang, slynget kurve mot bjørkeskogen i øst. Áilu fulgte etter, rolig og stille.

Ved kanten av bjørkeskogen ble Áilu stående helt stille. Mellom stammene, ikke langt unna, sto et veldig stort vesen. Det var høyere enn det høyeste treet, men det lente seg mot en gammel furu og nesten sov. På hodet hadde det en hatt av tykk mose, og i skjegget satt det blader og små reinlaver. Det var Stállu, fjellets gamle kjempe. Áilu visste hva mormor pleide å si. Stállu er ikke ond. Han er bare stor, gammel og alltid litt trøtt.