Sindbad Sjøfarerens første reise

I kalifen Harun-er-Rashids tid bodde det i Bagdad en svært rik kjøpmann som het Sindbad Sjøfareren. Huset hans var fylt av silketøy, glitrende lamper og store fat med dadler og granatepler. Ingen visste hvor rikdommen hans kom fra. En kveld, da lyktene lyste mykt over gårdsplassen, kom en fattig mann til porten. Han het Sindbad Landsmannen, og han hadde båret tunge bører gjennom de hete gatene hele dagen.

Sindbad Sjøfareren smilte og inviterte Landsmannen inn i huset sitt. Han bød ham kaldt vann, søtt brød og ferske fikener. Da gjesten hadde spist, lente Sjøfareren seg fram og sa med myk stemme: 'Du tror kanskje at rikdommen min kom lett til meg. Hør nå, så skal jeg fortelle historien om min første reise over havet. Det er en lang fortelling om bølger og vinder, om en kjempefisk og en konge ved verdens ende.'

'Far min var en kjøpmann med stor rikdom,' begynte Sindbad. 'Da han døde, arvet jeg alt han eide. Jeg var ung, og jeg tenkte ikke på morgendagen. Jeg spiste på de fineste vertshusene i Bagdad, jeg ga bort mynter til vennene mine, og jeg kjøpte alt som glimret på basaren. Slik levde jeg i mange år. Men en dag åpnet jeg kistene mine og fant at de var nesten tomme. Jeg hadde sløst bort fars rikdom.'

'Da tok jeg fornuften til fange,' sa Sindbad. 'Jeg solgte det siste jeg hadde igjen for tre tusen sølvmynter. For en del av pengene kjøpte jeg varer som kunne selges videre i fjerne land, vakre tøyer, smykkesteiner og krydder. Resten gjemte jeg i en lærpung ved brystet. Så gikk jeg ned til havnen i Basra og gikk ombord på et stort skip sammen med mange andre kjøpmenn. Seilene løftet seg i vinden, og jeg sa farvel til Bagdad.'

'I mange dager og netter seilte vi over havet. Vi gikk i land ved små øyer, solgte krydder, kjøpte perler, og seilte videre. Solen brant, vinden hvisket i seilene, og jeg lærte å lese stjernene. En morgen fikk vi øye på en øy som var grønnere enn alle de andre. Den så ut som en liten bit av paradiset som hadde flytt ut på havet. Skipet vårt kastet anker, og vi gikk i land for å hvile.'