Gutten og elefanten

Langt borte, i et land der fjellene var grønne som mose og elvene langsomme som drømmer, våknet en gutt som het Niran før sola hadde rukket opp. Det var en helt spesiell morgen. I dag skulle han for første gang møte sin egen elefant. Bestemoren hans sto allerede ved ildstedet og formet små baller av varm klebrig ris i bananblader. 'Du må spise ordentlig', sa hun mykt og la to risballer og en bit mango i kurven hans. 'Og du må lytte godt. Elefanten kommer til å lære deg mer enn du tror.' Niran smilte høflig, men i hemmelighet tenkte han: i dag er det jeg som skal lære henne.

Da sola klatret over fjellene, gikk Niran nedover den fuktige jordstien til elefantleiren. Khun Anan, den gamle mahouten som skulle være læreren hans, ventet ved en stor bambusport. Bak porten, i en lysning full av sol og sommerfugler, sto en ung elefant. Hun var ikke stor som de voksne elefantene. Hun var omtrent like høy som en låvedør, med store myke ører og en snabel som beveget seg nysgjerrig fra side til side. 'Dette er Bua', sa Khun Anan rolig. 'Navnet hennes betyr lotusblomst. Hun er to år. Hun er din, og du er hennes, og fra og med i dag blir dere kjent med hverandre.'

Khun Anan satte seg på en stubbe og tørket pannen med et klede. 'I dag har du en oppgave', sa han. 'Du skal lære Bua de fire ordene hver mahout bruker. Pai betyr gå. Yut betyr stopp. Long betyr legg deg ned. Og dee, det er det viktigste, det betyr bra, det betyr takk, det betyr jeg ser deg.' Niran nikket ivrig. Fire ord. Han kunne dem allerede utenat. 'Vil du begynne nå?' spurte Khun Anan. Niran rettet ryggen, gikk bort til Bua og trakk pusten dypt. Han ville vise læreren at han var klar. Han ville vise Bua at han var mahouten hennes. Han tenkte ikke i det hele tatt på å lytte. Han tenkte bare på å snakke.

'Pai!' ropte Niran med sin sterkeste stemme. 'Pai, Bua! Gå!' Bua rørte seg ikke. Hun ble stående på samme flekk og så på ham med to store, milde øyne. Ørene blafret én gang, mykt som tøystykker i vinden. Niran kjente at varmen krøp opp i kinnene. Han ropte igjen, enda høyere denne gangen: 'PAI!' En liten fugl fløy redd ut av et mangotre. Bua blunket rolig. Hun tok ikke ett eneste skritt. Niran knyttet hendene. Dette skulle jo være enkelt. Han hadde fire ord, hun hadde fire ord å lære, og dagen var lang. Hvorfor virket det ikke? Bak seg hørte han Khun Anan kremte, vennlig, men bestemt.