De tre kamelbrødrene

Langt borte, der sanden bølger som et gyllent hav, bodde tre unge kameler. De var brødre, og de het Karim, Tarek og Hadi. Karim var eldst og hadde rolige, kloke øyne. Tarek var den midterste broren og bar alltid den lille bjella si rundt halsen, så man kunne høre ham komme på lang avstand. Hadi var yngst, med myk pels og en litt lubben pukkel som han var stolt av. Denne kvelden skulle de legge ut på en reise, for det var bestemoren deres Sitti Laylas bursdag, og hun bodde ved oasen bortenfor dynene.

Hver av brødrene bar med seg en gave. Karim hadde en kurv full av honningmyke dadler, som han hadde plukket selv tidlig om morgenen, da dugghimmelen ennå var lyserosa. Tarek bar en blankt skinnende messinglykt som klirret svakt mot siden hans når han gikk. Og Hadi, den yngste, bar et lite vevd teppe i myke jordfarger. Han hadde vevd det selv, sakte og tålmodig, og kantene var litt ujevne, men det brydde han seg ikke om. Teppet var varmt, og det var det som telte.

Solen sank bak dynene og trakk en lang, rolig skygge over sanden. Lufta, som hadde vært het som en bakerovn hele dagen, begynte å kjølne nesten med én gang. Det er ørkenens trolldom: heten henger igjen i sanden enda en stund, så potene får det varmt, samtidig som vinden over ryggen alt begynner å hviske om natten. Karim trakk pusten dypt og sa: 'Nå er det på tide å gå. Før stjernene blir mange, rekker vi fram.' Tarek snøftet glad, pfff, og bjella hans klang en kort, lys tone. Hadi nikket stille og kjente teppet mot ryggen, som et mykt håp. Han så en siste gang på mora si, som sto ved fjellkanten og blinket rolig til ham. 'Vær snill mot brødrene dine,' hadde hun sagt om morgenen. Det skulle ikke Hadi få noe problem med. Og så begynte de tre kamelbrødrene vandringen sin.

Sanden var fortsatt myk og varm under de brede putetassene deres. Brødrene gikk stille en stund, for slik er det i ørkenen i skumringen: alt blir roligere. Man hører sin egen pust, og man hører vinden som drar en finger langs ryggen av dynene. 'Hør,' hvisket Hadi. 'Det høres ut som om sanden synger.' Karim smilte. 'Det gjør den. Pappa pleide å si at ørkenen synger når den drikker kjølen om kvelden.' Tarek trakk pusten dypt og kjente hvordan den hete dagen vendte til en mild, blå natt.