Spurven med den avklipte tungen

For lenge, lenge siden, i et lite hus i Japan, bodde en gammel mann og hans kone. Gubben var snill og tålmodig, men kjerringa var sur og kjeftete fra morgen til kveld. Siden de ikke hadde noen barn, holdt gubben en liten tam spurv til selskap. Han kalte henne Suzume San, frøken Spurv, og elsket henne som om hun var hans eget barn. Hver kveld, når han kom hjem fra arbeidet på markene, åpnet han buret og lot henne fly fritt i rommet. Han lærte henne å bukke med det lille hodet sitt, og hun lærte raskt.

En morgen gikk gubben ut for å hogge ved i skogen, og kjerringa ble hjemme for å vaske. Dagen før hadde hun laget en stor skål med risstivelse til å stive klærne med. Men da hun kom for å hente den, var skålen helt tom. 'Hvem har stjålet stivelsen min?' brølte hun. Akkurat da fløy den lille spurven ned fra pinnen sin, bukket med fjærhodet så høflig som hun hadde lært, og kvitret: 'Det var jeg som spiste den. Jeg trodde det var mat til meg. Vær så snill, tilgi meg, kvitt-kvitt-kvitt!'

Men kjerringa ville ikke tilgi. Hun hadde aldri likt spurven, og nå fikk hun endelig en grunn til å rase. 'Du tok stivelsen min med den tungen!' skrek hun. 'Da skal du få kjenne hvordan det er å leve uten!' Hun grep saksen som lå på bordet, fanget den lille fuglen i sine harde hender og klippet av tungen hennes. Så jaget hun spurven ut gjennom døra, uten en tanke på hvor den stakkars fuglen skulle ta veien. Suzume San fløy skjelvende av sted over risåkrene, taus og blødende, mens kjerringa gikk tilbake til stivelsen og fortsatte å mumle.

Om kvelden kom gubben hjem fra skogen. Som vanlig ventet han at Suzume San skulle fly imot ham, kvitrende og glad, for å lande på skulderen hans. Men huset var stille. 'Hvor er den lille spurven min?' spurte han bekymret. Kjerringa lot først som hun ikke visste. Men gubben ga seg ikke, og til slutt fortalte hun alt, hvordan spurven hadde spist stivelsen, hvordan hun selv hadde klippet av tungen og jaget henne bort. Hun viste til og med fram den lille tungen. 'Hvordan kunne du være så grusom?' hvisket gubben, og en stor sorg fylte hjertet hans.