Urashima Taro, fiskergutten

For lenge, lenge siden, i en liten fiskerlandsby som het Mizu-no-ye ved kysten av Japan, levde en ung fisker som het Urashima Taro. Faren hans hadde vært fisker før ham, og Urashima hadde arvet hele sin fars dyktighet og nesten dobbelt så mye til. Ingen i hele bygda kunne fange så mange bonito og tai på én eneste dag som han fanget. Men det var ikke for dyktigheten sin han var mest kjent. Det var for det vennlige hjertet sitt. Aldri i hele sitt liv hadde han skadet noe levende, hverken stort eller smått, og da han var liten, hadde de andre barna ofte ledd av ham fordi han aldri ville være med på å plage dyr.

En myk sommerkveld var Urashima på vei hjem etter en lang dag på havet. Da fikk han øye på en flokk barn nede på stranden. De skrek og dyttet hverandre og så svært opprørte ut. Da han kom nærmere, så han hvorfor: de plaget en skilpadde. En gutt dro den hit, en annen dro den dit, en tredje slo skallet hennes med en kjepp, og en fjerde hamret på det med en stein. Urashima fikk vondt i hjertet. 'Hør nå, gutter,' sa han rolig, 'dere behandler den stakkars skilpadden så ille at den snart kommer til å dø.' Men barna brydde seg ikke. 'Den er vår,' sa den eldste. 'Vi fanget den selv.'

Urashima tenkte et øyeblikk. Så smilte han til guttene og tok fram noen kobbermynter fra beltet sitt. 'Dere er sikkert snille gutter,' sa han. 'Vil dere ikke selge skilpadden til meg? Med disse pengene kan dere kjøpe dere alt mulig morsomt, mye morsommere enn en gammel skilpadde.' Guttene så på myntene, og ansiktene deres ble mykere. De var ikke slemme, bare skøyeraktige, og Urashimas vennlige stemme vant dem helt over. 'Greit, Ojisan,' sa lederen og rakte fram skilpadden. Urashima ga dem myntene og tok forsiktig dyret i favnen. Guttene løp av sted med et glad rop, og stranden ble stille igjen, så stille at han kunne høre bølgene hviske.

Sakte strøk Urashima skilpaddens skall og snakket beroligende til den. 'Stakkars liten,' sa han. 'Det sies at tranen lever i tusen år, men skilpadden i ti tusen. Du har det lengste livet av alle skapninger, og guttene holdt på å ta det fra deg. Nå skal jeg sette deg tilbake der du hører hjemme. Vær forsiktig, neste gang kommer kanskje ingen forbi.' Han bar skilpadden ut på de blanke steinene i strandkanten og lot den gli ned i vannet. Den snudde seg en siste gang og så på ham med kloke, vennlige øyne. Så forsvant den lydløst ned i det blå dypet. Urashima vendte hjemover gjennom kvelden, trett og fornøyd, uten å ane hva skilpadden ville gi ham igjen.