Vinterkongens råd

Langt inne i skogen, der granene stod tett og mosen vokste i myke ringer, fantes det en lysning som dyrene kalte Rådsplassen. Hver høst, når løvet begynte å gulne og vinden bar en duft av kald jord, samlet alle dyrene seg der. De kom for å velge hvem som skulle holde vakt hele vinteren, mens de andre sov. Det var en gammel skikk, eldre enn de eldste furuene, og ingen visste helt hvem som hadde funnet på den. Men hvert år, når den første rimfrosten la seg på bladene, vandret dyrene stille gjennom skogen mot lysningen.

Denne høsten var luften uvanlig stille. Bladene falt uten å rasle, og himmelen hadde fått den dypblå fargen som bare kommer rett før vinteren. En etter en kom dyrene ut av skogen. Reven med sin buskete hale. Grevlingen med tunge skritt. Ekornene i en liten klynge, hviskende til hverandre. Og høyt oppe på en gren satt en gammel ugle som het Vinterkongen, selv om hun egentlig var en hun. Det var hun som ledet rådet, og hun hadde gjort det i femti høster.

Da alle hadde samlet seg, bredte ugla ut vingene og sa med rolig stemme: 'Vinteren er på vei. Snart faller den første snøen, og da lukker de fleste av oss øynene til våren. Men noen må våke. Noen må lytte etter lydene som ikke hører hjemme i skogen. Hvem vil være vaktholder i år?' Det ble stille en lang stund. Så trådte hjorten frem. Han var stor og stolt, med en krone av gevirer som glinset i kveldslyset. 'Jeg vil', sa han, og stemmen hans lød som en klokke.

'Jeg har de skarpeste øynene i hele skogen', sa hjorten. 'Jeg kan se en hare hoppe over en haug på den andre siden av dalen. Jeg kan se en rev liste seg gjennom snøen før han selv merker det. Ingen våker bedre enn jeg.' Han stampet lett med hoven, så rimfrosten knaste under den. Dyrene så på ham og nikket. Det var sant at hjortens øyne var skarpe, og stoltheten hans kjentes nesten som en varme i den kalde luften. Ugla så ned fra grenen sin, men sa ingenting.